Ingenting å løpe for, men jeg gjør det likevel

SkoDet har gått to uker siden København maraton og jeg har fortsatt ikke lagt løpeskoene på hylla. Hva er det som feiler meg? Jeg har nådd mitt mål, og jeg har ikke slått opp noen av skadene i denne skjøre kroppen min. Kanskje er det noen nye mål som er på vei til å finne sin form.

Allerede dagen etter København maraton begynte jeg å tenke på hva jeg skulle finne på nå. Og tankene var knyttet spesielt til løping, men også til trening generelt. Jeg forventet at det kom til å gå mer tid før jeg ble sulten igjen. Men jakten på nye mål er allerede i gang. Jeg har ikke bestemt meg ennå, men dette er forslagene så langt:

– 5 kilometer under 20 minutter
– 10 kilometer under 40 minutter
– halvmaraton under 1.30
– maraton under 3 timer
– mestre perfekte pistol squats
– mestre kipping muscle ups

Disse forslagene, og kanskje andre, skal få modne en stund til før jeg bestemmer meg. Tanken bak listen over er at målene stiller krav til styrke, kondisjon og bevegelighet for hele kroppen.

Siste ukers løping
Jeg er virkelig glad for at jeg allerede er i gang med løpingen igjen. Ingen tegn til skadene, og kroppen har tålt løpet for to uker siden svært godt. Nå kan jeg bruke tid på å bygge kilometere opp stille og rolig. Nå kan jeg være smart i stedet for å løpe som en idiot.

Den første uken etter maraton løp jeg en tur og ca. 10 km. Denne uka ble det tre turer og 26 kilometer. På dagens 12 km. var kroppen helt seg selv og jeg fikk klemt inn en kilometer i 4.15-fart. Det er for øvrig farten man skal holde for å løpe maraton på 3 timer. Det er langt frem dit.

Fremover
I første omgang vil jeg løpe tre ganger i uka. En rolig langtur på minimum 90 minutter, en intervalløkt og en timeslang tur som jeg kommer til å variere. Når jeg så bestemmer meg for de neste målene vil jeg legge opp en ny plan for treningen.

Aldri på bekostning av livet
Jeg har en regel. De målene jeg setter meg skal ikke gå på bekostning av alt annet jeg syns er gøy. Jeg skal kunne nå målene uten å ofre noe annet som gir meg glede. Det skal aldri føles som om jeg ofrer noe for å nå mine treningsmål. Så viktig er det heller ikke.

Klart jeg kan fortelle om løpet!

fortellommaraton

Dagen etter København maraton ville Vegard at jeg skulle fortelle mer om løpet. Etter en rekke gratulasjoner og hyggelige tilbakemeldinger var det forespørselen over som fikk meg til å reflektere over hvordan jeg opplevde årets København maraton.

Jeg nådde målet mitt og løp under 3:30. Det har jeg jobbet mot siden slutten av januar, og det var ekstremt tilfredsstillende å klare det. Nå har det gått over en uke og jeg har tatt en ny titt på hva jeg svarte Vegard. Svaret mitt står seg godt, men her kommer en oppdatert og redigert utgave:

Og der sier du noe… For hvorfor ikke bare gå? Det er jo fullstendig meningsløst å løpe en maraton. Det er vondt underveis. Det er ikke til å komme utenom. Jeg vet det blir vondt etter 25-30 kilometer. Så hvorfor stopper jeg ikke bare?

Jeg vet ikke helt hva det er med løping som gjør at jeg fortsetter. Tidlig i januar startet jeg en forsiktig opptrening etter fjorårets skader. Noen uker senere var jeg påmeldt og løp altfor mange kilometer i uka. 100 dager etter det sto jeg på startstreken og skulle teste meg mot målsetningen min. Irrasjonelt, men tiltrekkende. Meningsløst, men givende.

Og noen meter gikk jeg. Når jeg spiste en banan, eller drakk noe vann. Men går jeg for lenge så kommer jeg ikke i gang igjen.
Også er det dette målet, da. Et eller annet som forteller meg at nederlag ikke er et alternativ, at jeg har flere krefter enn jeg tror, at det ikke er et alternativ å gi opp.

Jeg har aldri trodd at jeg var spesielt målbevisst. I mange år var jeg aktiv orienteringsløpet og deltok i en hel masse konkurranser. Jeg kan ikke huske at jeg jobbet bevisst med mål for å oppnå resultater. Jeg syns det jeg holdt på med var gøy og visste godt hva som var de viktige konkurransene. Men spesielt målbevisst var jeg aldri.

Det har jeg blitt nå. Og det er gøy med mål. Ikke bare er det gøy, for meg blir det også lettere å gjennomføre treningen. Målet har vært i selskap med et treningsprogram som jeg har fulgt slavisk med mindre skader har hindret meg. Uten et mål og et program ville jeg aldri løpt under 3.30. I tillegg fikk jeg lagt litt ekstra press på meg selv før starten.

Spesielt når jeg har hausset det hele rimelig godt opp ved å komme ut av skapet som blogger i forkant.

Fantastisk støtte underveis
En fordel med å gå høyt ut på banen med hva jeg syns var et offensivt tidsmål er at mange gjerne ville heie meg frem og bidra til at jeg nådde målet mitt. Det ble også helt avgjørende for at jeg klarte å holde motivasjonen oppe underveis.

Det er fascinerende hvor stor innvirkning det har å se noen kjente fjes langs løypa som ropte av full hals i det jeg passerte. Jeg sliter med å forstå at folk gidder å stille opp sånn for meg. Det er rørende. Og grunnen til at det er så rørende tar oss tilbake til utgangspunktet: Det er jo fullstendig meningsløst å løpe en maraton.

Men jeg gjør det jo allikevel:

Når jeg i tillegg hadde støtte langs løypa, og jeg lå godt an etter 25-30, så lysner det plutselig. Kroppen er ved å være ferdig, men de snikende negative tankene, frykten og håpløsheten slipper taket. Jeg skjønner at det kommer til å gå, selv om det gjør vondt, selv om det ville være digg å gi opp, selv om mitt maratonmål ikke betyr en dritt i det store bildet. Men i den neste timen betyr det alt. I den neste timen skal jeg holde det i gang, være konsentrert og rette blikket mot målet. I den neste timen er det ikke et alternativ å gå. Da har jeg tapt.

Jeg holdt det gående, uten å gå. Jeg gjennomførte er perfekt maraton og er virkelig stolt av min egen prestasjon: 3.26.55. Men det går fort over, og nå er jeg på jakt etter nye mål. Jeg har noen i tankene, men har ikke bestemt meg ennå.

I mellomtiden er det i hvert fall fryktelig kjedelig å stikke ut på en løpetur. For uten et mål er det virkelig meningsløst å løpe. Så gøy er det heller ikke.

Eller… Det er egentlig ikke sant. Det er gøy å løpe, men det blir en ennå bedre opplevelse av å ha et mål å jobbe mot.

 

1 dag: Så er race day endelig ved å være her!

ootd

Der sitter jeg, da. Foran en sånn røff, urban vegg som skriker etter å bli brukt som bakgrunn i et bilde hvor jeg prøver å se både forventningsfull og reflektert ut. Og den kassen jeg sitter på, den sto foran veggen og hvisket innstendig at jeg skulle komme og sette meg ned. Så da gjorde jeg det. Jeg satt meg ned og tenkte på de siste 99 dagene, og den viktigste dagen av dem alle: nr. 100.

Egentlig skulle København maraton gå uten meg i år. Jeg hadde andre planer. Men da de ikke ble noe av var det bare å melde seg på. Det er 99 dager siden.

Bak meg lå et drøyt år med til tider store problemer med min høyre akilles. Jeg var nettopp kommet i gang med løpingen igjen, og planen var at jeg skulle øke stille og rolig, uke for uke. Dessverre er ikke det helt forenlig med et 100 dagers treningsprogram som helst skal ende i en maratontid under 3 timer og 30 minutter.

Jeg er en idiot
Jeg vet godt at det var en dårlig avgjørelse å kaste meg på et treningsprogram med minst 30 km. løp i uka. Men når jeg først er påmeldt klarer jeg ikke å la være. Det er ikke et alternativ å ta det stille og rolig. Hvis jeg ikke kan løpe for personlig rekord så er det ikke noe poeng å løpe i det hele tatt.

I motsetning til tidligere har jeg forsøkt å lytte til kroppens signaler denne gangen. Jeg økte treningsmengden altfor fort, men var også rask med å tilpasse programmet hvis jeg kjente noen slitasje. I tillegg var jeg noen timer hos en fysioterapeut for å få råd om skadeforebygging. Jeg har også trent mer styrke enn i tidligere løpeperioder. Selv om alt sikkert har vært fornuftig har det ikke holdt meg skadefri, dessverre.

For jeg er jo en idiot som løper altfor mye, altfor fort.

Skader
Jeg har hatt to avbrekk. 10 dager med slitasje i den høyre akillessenen, og tett på to uker nå til sist etter at jeg fikk smerter i venstre akilles. I motsetning til i fjor har jeg holdt opp med å løpe så fort jeg har merket noe.

Derfor har periodene uten løp vært korte, og jeg har hele veien fått trent alternativt i stedet. Min eneste bekymring nå er om beina kan tåle over tre timer i forholdsvis høyt tempo.

Det vil vise seg.

To underlige alkoholfrie uker
Som et siste ledd i forberedelsene, og fordi jeg ikke har prøvd det før, har jeg gått de siste to ukene uten alkohol. Jeg merker ingen forskjell på form eller overskudd, men jeg har blitt veldig oppmerksom på hvor mange situasjoner det er naturlig å ta seg en øl i. Og hvor lite fristende, og til tider fraværende, de alkoholfrie alternativene er.

Bursdag på en torsdag med fotball på pub:
På Langebro ølbar var de utsolgt for den eneste alkoholfrie ølen de har. Da var brus det gjenværende alternativet. Det hadde jeg ikke lyst på, så jeg fikk slå meg til ro med dansk fotball.

Det var ikke noe problem å være han som ikke drakk i denne settingen. Når man er sammen med gode venner og forklarer at man har en maraton om kort tid så blir man møtt med både respekt og forståelse.

Fredagsbar med jobb etterfulgt av firmasommerfest med venner:
Når man jobber i Danmark er det ikke uvanlig at man får en øl på fredag kl. 15. Hvis man ikke vil ha noe alkoholholdig så kan alternativene være begrenset. Jeg ville gjerne være med på fredagsbaren så i lunsjen gikk jeg i butikken og kjøpte noen alkoholfrie øl, for det er nemlig ikke på den faste bestillingslista til kontoret. Det syns jeg kanskje det burde være.

Uansett. Timene i solen sammen med kollegene gikk fint. Det ble selvfølgelig snakket litt om denne alkoholfrie ølen, men alle forsto godt at jeg dropper alkohol så tett på løpet.

Etter fredagsbar på jobb dro jeg videre og møtte noen venner. Vi skulle til en firma-sommerfest hvor det lå an til å bli gitt bra gass. Først var det innom butikken for å kjøpe noe å drikke til middag. De hadde én type alkoholfri øl, og den var ikke kald.

Supply and demand. Jeg skjønner det. Men så fort man ikke tilhører flertallet så ser verden litt annerledes ut.

Men når settingen så er en sommerfest med sikkert 1000 deltagere så forventer jeg i hvert fall et par alkoholfrie alternativer. På festen var det i hvert fall rikelig med barer. Det var ølbar, cocktailbar og en egen Jack Daniels-bar.

Jeg spurte i ølbaren om de hadde noe alkoholfritt øl. Hun så rart på meg og svarte at det eneste de hadde var vann. Så ble det vann.

Jeg fikk tak i et glass med en sitronskive som jeg helte vannet mitt oppi hele kvelden. Jeg ville ikke se ut som han kompisen som har fått litt for mye litt for tidlig, og blitt kommandert over på vann av vennene sine.

Utover begrenset tilbud gikk det helt fint å være på festen uten å drikke. Når man er sammen med folk man kjenner godt, og man uansett ikke skal gjøre kvelden til en kjempefest, så går det helt fint å være alkoholfri i selskap med folk som drikker.

17. mai:
Jeg jobbet 17. mai. Det er første gang jeg gjør det. Feiringen i år ble begrenset til en middag med venner. Ferskenbrus på champagneflaske er ikke det helt store…

Jeg har mange ganger sagt at jeg elsker 17. mai. I år oppdaget jeg hvorfor: Det er gleden forbundet med å starte dagen med bobler, flyte på en jevn rus gjennom dagen, og være omgitt av mennesker som er glade.

Gleden over 17. mai er altså tett forbundet med alkoholen. Det har jeg ikke tenkt på før, og det er litt skremmende.

Firmafest med amerikansk tema:
Så i går skulle den virkelig fyres av på jobben. Fredagsbar med amerikansk tema. Jeg hadde selv forespurt innkjøp av alkoholfritt øl, og fikk stadige bekreftelser fra arrangørene at det var i orden. Jeg tipper jeg fikk kjenne litt på den samme underlige oppmerksomheten som vegetarianere får for sitt valg.

Firmafest… Det er en annen setting enn fest med nære venner. Det ble også drukket en hel del. Jeg holdt ut til 21.30, men da begynte det å bli vanskelig å finne spor av fornuft i de rundt meg.

Jeg sitter igjen med to slutninger:
Det er best å være alkoholfri sammen med folk man kjenner godt, og som man er trygg på. Dette går begge veier. Det blir mer avslappet enn når man er han ene som ikke drikker rundt mennesker man ikke kjenner så godt.

Det er uproblematisk å være alkoholfri sammen med folk som drikker frem til et visst punkt. Plutselig merker man det bare. At nå går det ikke mer. Og det er fint nok. I går var det kl. 21.30 og det passet bra.

Race day og jeg har planen klar
Det er lenge siden jeg bestemte meg for å gå mer offensivt ut denne gangen, enn hva jeg gjorde i Berlin for tre år siden. Offensiv fart, offensivt hode, men også offensiv annonsering til omverdenen at jeg løper for en tid under 3 timer og 30 minutter.

Jeg vil unngå å se på kilometertider tidlig i løpet. I stedet vil jeg følge med på pulsen, og hvis den ligger mellom 165 og 170 så burde jeg holde riktig fart.

Selv om København er flatt, er det noen variasjoner som kan påvirke enkelte kilometertider. Det er også en grunn til at jeg tror det er lurt å følge med på pulsen.

Oppvarmingen blir også viktig i morgen. Når startskuddet går skal jeg rett opp i 4.50-fart. Hvis mine skjøre akillessener skal tåle det er det viktig at de er varme først. Starten er kl. 09.30 og jeg vil nok være der 45 minutter før start.

Det kommer til å bli tøft underveis. Det vet jeg. Da er det tre ting som gjelder.

1. Shut up legs!
2. Et ben foran det andre. Gjenta.
3. Fokuser på den neste kilometeren. Ta en av gangen.

Følg meg underveis
Last ned appen – Copenhagen marathon. Jeg har startnummer 4560 og kommer til å være i mål innen kl. 13.

4 dager: Holder motoren i gang

portrett ved søerne

Mars, da bildet over ble tatt, var en god treningsmåned. Jeg løp 244 kilometer og var nesten uten plager. Nå er det ti dager siden sist jeg løp og fire dager igjen til København maraton. Jeg aner ikke hvordan kroppen vil fungere på søndag. Kroppen har jeg holdt i gang på andre måter enn med løpesko på beina.
Fortsett å lese «4 dager: Holder motoren i gang»