Et OL-sminket Rio de Janeiro

Waterfront in Rio de Janeiro

I slutten av juli vant jeg en tur til OL i Rio de Janeiro med Panasonic. Alt som skulle til var å poste mitt blide tryne på Instagram. For to uker siden dro Jostein og jeg avgårde: 40 timer reise, 3 netter i Rio de Janeiro, to OL-konkurranser – som en underlig drøm, så ferdig.

Sommer-OL er gigantisk og antallet involverte aktører er vanskelig å forestille seg. Panasonic har sponset OL i 30 år, og vi ble tatt godt vare på fra flere uker før vi reiste.

Stolte partnere overalt
Vi fløy med Air France fra Paris, og de kunne stolt fortelle oss om at de frakter franske utøvere og utstyr til Rio. De serverte selvfølgelig Coca-Cola, som også har et langvarig OL-partnerskap. OL-ånden uttrykt gjennom kommersielle partnerskap fulgte oss hele veien.

copacabana rio de janeiro
Copacabana og triatlon-stadion sett fra hotellbassenget.

Da vi kom frem til Rio fikk vi utdelt et pre-paid VISA-kort vi kunne bruke når Panasonic ikke betalte for oss. På OL-arenaene var VISA og kontanter det eneste som ble akseptert når vi kjøpte vår Skol-øl servert i noen gule OL-kopper med smak av plast.

Det er selvfølgelig ingen overraskelse at OL-partnerne er synlige overalt – også lenge før man kommer til Rio. Men det står i en sterk kontrast til det Rio de Janeiro som skulte seg bak all OL-sminken.

Favela
Utsikt fra hotellet mot favelaen.

Alltid på OL-sporet
Ikke at vi fikk sett stort til Rio bak OL-sminken. Vi ble hentet på flyplassen og kjørt i egne OL-kjørefelt til hotellet på Copacabana. Bussen stoppet rett utenfor døren og all innsjekking var håndtert. Om halsen fikk vi akkreditering til hotellet og beskjed om å møte tilbake for sightseeing en time senere.

Neste stopp var Kristusstatuen. Dit dro vi sammen med hva som føltes som 100 000 andre reisende i OL-boblen. På toget opp til fjellet hadde vi med oss en væpnet vakt. Jeg føler meg snarere utrygg enn trygg når det er menn med våpen i nærheten. Men det er kanskje bare meg.

Om ettermiddagen fikk vi et par timer hvor vi fikk gå fritt. Rio er en gigantisk by, så vi kom ikke lenger enn Copacabana og Ipanema. Begge områdene var pakket godt inn i OL-sminken. Flotte strender, men rett bak ligger hotellene og øvrige bygninger tett i tett. Det er ikke spesielt vakkert.

Magiske OL-opplevelser

Maracana
Maracana

På onsdag og torsdag ble vi kjørt til øvelsene vi skulle se. Brasil-Honduras i semifinalen av fotballturneringen. 80 000 mennesker på Maracana. Og etter 14 sekunder scorer Neymar det første av det som ender med 6 Brasil-mål denne glovarme ettermiddagen. En fantastisk opplevelse.

Torsdag på friidrettsstadion var også bra. Det var ikke de beste øvelsene på programmet, men vi fikk sett finalen på 400 meter hekk for menn. Vi så også kvalifisering til mennenes og kvinnenes 4*100 meter stafett. Det går så fort at det nesten ikke er til å tro.

Til begge arrangementene ble kjørt til egne innganger. Det var ikke snakk om at vi skulle gå sammen med de som ikke fikk VIP-behandling. Og hvis man først skal til OL må jeg si at jeg tror VIP-løsningen er den eneste å gå for. Hvis ikke tror jeg det blir mye logistikk og køståing.

Ufritt, men likevel fett
Det var litt av en opplevelse med tre dager i Rio. Vanligvis legger man noen planer selv når man skal på ferie. Kanskje gleder man seg til noe man vil gjøre, eller kanskje har man brukt mye tid på å finne det perfekte overnattingsstedet. Sånn er det ikke når turen er planlagt fra ende til annen.

Det var som å være i en drøm. Jeg lukket øynene på mandag ettermiddag, og lørdag kveld åpnet jeg dem igjen. I mellomtiden hadde jeg visstnok reist til Brasil og tilbake for å oppleve OL.

Men først og fremst var det fett! Det var jo vanvittig å få alt ordnet, betalt og servert på sølvfat i noen dager. Jeg kan ikke nekte for det. Men det er også noe ufritt over å følge en stram timeplan og få stadige påminnelser om hvor farlig Rio er. Rio under OL var helt sikkert spesielt på mange flere måter enn hva vi fikk med oss.

Vi var ikke i Brasil
Vi var ikke i Brasil. Vi var ikke i Rio de Janeiro. Vi var i en by som var sminket med et tykt lag OL-sminke. En by hvor vi, de privilegerte, hadde våre egne veier, guider, sikkerhetsvakter, innganger og utmerkede plasser. Det eneste vi skulle gjøre var å møte opp ved bussen til riktig tidspunkt.

Brasils problemer er nok større enn hva et tykt lag OL-sminke kan dekke over. Og kanskje er OL på vei til å utslette seg selv, for spesielt lønnsomt er det som oftest ikke for arrangørene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *