Jeg er stor fan av dovegger

Jeg har alltid vært glad i dovegger. Sjikanerende, platt, smart, velformulert, tåpelig, intelligent, nedlatende og det som både bedre og verre er. På doveggene – offentlig, men bak en låst dør – der finner man det meste. 

Det er ikke ofte jeg reflekterer rundt medier og samfunn i Norge. Det meste går stort sett godt, og mediebildet i Norge er ganske uinteressant sånn fra dag til dag. Det er noen hendelsesnyheter, noe hjerte-smerte, «Elg» som kjører på elg, osv. Men når en av mine venner står i sentrum for stormen i medievannglasset, så kan jeg ikke unngå å gjøre meg noen tanker.

Jeg husker Morten Stokstad havnet på VG netts forside etter et nachspiel i boligsameiet. Tynn sak, men fordi en av medias egne var involvert så blir den kjørt. Jeg har i hvert fall aldri havnet i nettavisene etter en naboklage. TV2 og NRK droppet saken fordi den ikke nådde opp journalistisk. God vurdering, det. Men tenk at det også blir nyheter av at noen dropper å dekke en ikke-sak.

Media og deres egne
Saken om @fruhjorth handler i det minste om media. Sånn sett er det et eller annet der som kanskje er verdt å belyse. Men jeg sliter med å forstå hvorfor en delvis avsløring av hvem som står bak en anonym Twitter-konto har nyhetsverdi. Det er snakk om en Twitter-konto med svært begrenset rekkevidde. Omtrent som doveggen på SV-fakultetet på Blindern. Det må da være andre saker som fortjener medienes oppmerksomhet fremfor dette?

Jeg forventer at mediene fokuserer på nyheter i stedet for å grave seg ned i hvem som skriver hva på doveggen. Men, for all del. Ta det opp, finn ut av det, snakk sammen. Men spar oss. Det er litt som konflikter i garderoben. Hold det der. Dette kan mediefolkene ta over en øl på Stopp Pressen.

Jeg skrev på doveggen en gang. I overført betydning. Det var på barneskolen, det var ufint og jeg ble avslørt. Men det hele ble ikke tatt i plenum i skolegården med rektor som ordstyrer. Det ble ryddet opp mellom de involverte med hjelp av veiledning fra voksne.

Profesjonell og privat, men nesten uansett offentlig
Når jeg ser hvilken oppmerksomhet man kan ende opp med å få etter en delvis avsløring av en anonym Twitter-konto, så kan jeg godt forstå at man gjerne vil forsøke å være anonym.

Men @fruhjorth, med alle sine ansikter, trår feil innimellom. Og det forsøker jeg ikke å bagatellisere. Det håper jeg virkelig de involverte klarer å rydde opp i.

Om det er problematisk at journalister bidrar til en delt Twitter-konto som harselerer med media, mediefolk og kilder? Tja, jeg syns vi alle fortjener at det er god plass til både hvem vi er og hva vi gjør i vårt profesjonelle virke, og hvordan vi er og hva vi gjør som privatpersoner. Selv om begge arenaene i stor grad er offentlige.

JBB
Jævla bra byline ble nevnt under gårsdagens Dagsnytt 18. Jeg har ledd mye av JBB, men innimellom virker det nærmest som det går sport i å få sin egen byline dekket av JBB. Som humor er det storveis, men noen virkningsfull kritikk syns jeg ikke det er.

Min byline-favoritt er for øvrig en lookalike i Osloby fra noen år tilbake.

Fargelagt av vennskap?
Jeg står igjen med et spørsmål: Er mine synspunkter påvirket av at Mina er min venn, eller ville jeg tenkt det samme uansett hvem det gjaldt? Jeg håper selvfølgelig at jeg ikke er farget av vennskapet, og det tror jeg heller ikke at jeg er. For meg koker dette ned til omtrent hva jeg skrev til henne nylig:

«Men herregud så uinteressant det er å lese om ditt arbeidsliv i landets nettaviser. Lurer på hva den alminnelige leser, som ikke aner hvem du er, tenker om den oppmerksomheten du får..»

Og helt til sist. Jeg syns det hadde vært fett om @fruhjorth, eller et eller annet uttrykk for hva Twitter-kontoen forsøkte seg på, lever videre. For, gjort riktig, vil skarpe betraktninger av medie-Norge være både nyttig og underholdende. Flere mediers dekning av denne saken bekrefter vel nettopp hvor rettmessig mye av kritikken fra kollektivet @fruhjorth har vært.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *