500 før frokost: Strøm

Det er den første setningen som er den vanskeligste. Jeg våknet for ikke så lenge siden, og har ligget og tenkt på et eventuelt tema til 500 før frokost. Problemet er bare at så fort jeg begynner å tenke, så får jeg ikke skrevet noe som helst. Det er nødt til å flyte av seg selv hvis det skal bli til noe.

Det er litt som musikken jeg hører på akkurat nå. Tysk husmusikk med et voldsomt driv og små variasjoner underveis. Det høres kjedelig ut, men for meg er det både avslappende og stimulerende å jobbe, mens jeg hører på dette. Her er spillelisten, forresten.

Jeg skriver hovedsakelig for min egen del. Samtidig har jeg selvfølgelig et ønske om at det jeg skriver blir lest. Hva er ellers poenget med en offentlig blogg?

Jeg er også nysgjerrig på om jeg kan skape innhold som er verdifullt for andre. Jeg lurer også på hvilket innhold jeg kan produsere som er av størst verdi for andre. I tillegg forsøker jeg å finne ut av hva jeg selv liker å skrive om, samtidig som jeg vil utvikle mitt eget språk og finne min egen stil. Verden er full av dårlig innhold, og nå står jeg i fare for å bli en ny bidragsyter til det.

«Finne min egen stil.» Herregud, for en fjollete formulering. Det høres ut som en oppfordring gitt til ungdommer på 90-tallet. Kanskje det ble sagt i Midt i smørøyet. 90-tallet… Tiåret jeg gikk fra å være 6 år til 17 år gammel. Det er ikke så mye jeg husker fra det. Eller, det vet jeg ikke om stemmer.

Jeg frykter innimellom at jeg har en forferdelig dårlig hukommelse. Jeg syns ofte at andre husker bedre enn meg, at de får med seg flere detaljer og at deres bilde av det som var er langt rikere enn mitt eget. Kanskje er hukommelsen min dårlig. Den er i hvert fall selektiv, så får jeg håpe at det er de viktige tingene jeg ender opp med å huske.

Jeg husker i hvert fall altfor mange nederlag. Det er en del små situasjoner som har brent seg inn i hukommelsen for evig. Små, pinlige øyeblikk som har vokst seg store og viktige ved at jeg har grublet dem i hjel. Situasjoner som har involvert andre mennesker. Med tiden har jeg heldigvis forstått at det stort sett er jeg som har skapt pinligbildene i mitt hode. Det er jeg som har tillagt episodene en form for relevans som sier noe om hvor idiotisk jeg er.

Vel. Ta en hvilken som helst av situasjonene, pinlighetene eller hva det skulle være, og spør andre som var der om de husker og hva de syns. Man får nok mange skuldertrekk som svar.

Det ligger en usjarmerende egoisme i å tillegge små situasjoner, man selv står i sentrum for, en enorm viktighet for alle rundt. Som om de har noen grunn til å plassere meg i sentrum og med det også dele mitt syn om at jeg er en idiot. Heldigvis fungerer ikke folk og verden sånn. Det ville vært forferdelig slitsomt om verden skulle kretset rundt meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *