Klart jeg kan fortelle om løpet!

fortellommaraton

Dagen etter København maraton ville Vegard at jeg skulle fortelle mer om løpet. Etter en rekke gratulasjoner og hyggelige tilbakemeldinger var det forespørselen over som fikk meg til å reflektere over hvordan jeg opplevde årets København maraton.

Jeg nådde målet mitt og løp under 3:30. Det har jeg jobbet mot siden slutten av januar, og det var ekstremt tilfredsstillende å klare det. Nå har det gått over en uke og jeg har tatt en ny titt på hva jeg svarte Vegard. Svaret mitt står seg godt, men her kommer en oppdatert og redigert utgave:

Og der sier du noe… For hvorfor ikke bare gå? Det er jo fullstendig meningsløst å løpe en maraton. Det er vondt underveis. Det er ikke til å komme utenom. Jeg vet det blir vondt etter 25-30 kilometer. Så hvorfor stopper jeg ikke bare?

Jeg vet ikke helt hva det er med løping som gjør at jeg fortsetter. Tidlig i januar startet jeg en forsiktig opptrening etter fjorårets skader. Noen uker senere var jeg påmeldt og løp altfor mange kilometer i uka. 100 dager etter det sto jeg på startstreken og skulle teste meg mot målsetningen min. Irrasjonelt, men tiltrekkende. Meningsløst, men givende.

Og noen meter gikk jeg. Når jeg spiste en banan, eller drakk noe vann. Men går jeg for lenge så kommer jeg ikke i gang igjen.
Også er det dette målet, da. Et eller annet som forteller meg at nederlag ikke er et alternativ, at jeg har flere krefter enn jeg tror, at det ikke er et alternativ å gi opp.

Jeg har aldri trodd at jeg var spesielt målbevisst. I mange år var jeg aktiv orienteringsløpet og deltok i en hel masse konkurranser. Jeg kan ikke huske at jeg jobbet bevisst med mål for å oppnå resultater. Jeg syns det jeg holdt på med var gøy og visste godt hva som var de viktige konkurransene. Men spesielt målbevisst var jeg aldri.

Det har jeg blitt nå. Og det er gøy med mål. Ikke bare er det gøy, for meg blir det også lettere å gjennomføre treningen. Målet har vært i selskap med et treningsprogram som jeg har fulgt slavisk med mindre skader har hindret meg. Uten et mål og et program ville jeg aldri løpt under 3.30. I tillegg fikk jeg lagt litt ekstra press på meg selv før starten.

Spesielt når jeg har hausset det hele rimelig godt opp ved å komme ut av skapet som blogger i forkant.

Fantastisk støtte underveis
En fordel med å gå høyt ut på banen med hva jeg syns var et offensivt tidsmål er at mange gjerne ville heie meg frem og bidra til at jeg nådde målet mitt. Det ble også helt avgjørende for at jeg klarte å holde motivasjonen oppe underveis.

Det er fascinerende hvor stor innvirkning det har å se noen kjente fjes langs løypa som ropte av full hals i det jeg passerte. Jeg sliter med å forstå at folk gidder å stille opp sånn for meg. Det er rørende. Og grunnen til at det er så rørende tar oss tilbake til utgangspunktet: Det er jo fullstendig meningsløst å løpe en maraton.

Men jeg gjør det jo allikevel:

Når jeg i tillegg hadde støtte langs løypa, og jeg lå godt an etter 25-30, så lysner det plutselig. Kroppen er ved å være ferdig, men de snikende negative tankene, frykten og håpløsheten slipper taket. Jeg skjønner at det kommer til å gå, selv om det gjør vondt, selv om det ville være digg å gi opp, selv om mitt maratonmål ikke betyr en dritt i det store bildet. Men i den neste timen betyr det alt. I den neste timen skal jeg holde det i gang, være konsentrert og rette blikket mot målet. I den neste timen er det ikke et alternativ å gå. Da har jeg tapt.

Jeg holdt det gående, uten å gå. Jeg gjennomførte er perfekt maraton og er virkelig stolt av min egen prestasjon: 3.26.55. Men det går fort over, og nå er jeg på jakt etter nye mål. Jeg har noen i tankene, men har ikke bestemt meg ennå.

I mellomtiden er det i hvert fall fryktelig kjedelig å stikke ut på en løpetur. For uten et mål er det virkelig meningsløst å løpe. Så gøy er det heller ikke.

Eller… Det er egentlig ikke sant. Det er gøy å løpe, men det blir en ennå bedre opplevelse av å ha et mål å jobbe mot.

 

3 kommentarer til «Klart jeg kan fortelle om løpet!»

  1. Godt skrevet! Kjenner meg igjen fra «gamle dager» da både trening og målsetninger var langt mer ambisiøse enn i dag. Lite som kan matche følelsen av en pers du har blødd for et års tid! Imidlertid glad du korrigerer deg selv på slutten der og konstaterer at løping (gitt en viss form) merkelig nok kan føles overraskende meningsfullt uavhengig av langsiktige mål! Sånn, da har jeg nådd målet om å debutere som kommentarfeltdebattant… ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *