6 dager: Perfekte forberedelser finnes ikke

Akseptabel matchvekt.
Akseptabel matchvekt.

De perfekte forberedelsene finnes ikke. Det er seks dager igjen til min tredje maraton. Jeg er klar, men noen optimal oppkjøring har jeg ikke hatt. Men gjør det noe, da?

Jeg er litt tett i nesa og jeg har fått en kink i nakken. Jeg har ikke løpt på en uke og aner ikke om verken høyre eller venstre akilles vil tåle distansen. Jeg har ikke løpt intervaller på lang tid ut av frykt for belastningen. Jeg har løpt mye, men langt fra så mange kilometer som foreskrevet av treningsprogrammet. 100 dager forberedelse går mot slutten. Jeg skulle bare gjennomføre akkurat det som sto i programmet så ville jeg bli klar til å løpe under 3.30 den 22. mai.

Det gikk ikke helt sånn.

Perfekte forberedelser finnes ikke
Ting går aldri helt som planlagt. Det er først de siste ukene jeg har innsett at det ikke er noe galt med det. Det kunne vært fristende å si at jeg har hatt en dårlig oppkjøring til neste helgs maraton. Men det stemmer bare ikke.

Oppkjøringen har vært god, selv om den ikke har vært akkurat som planlagt. I stedet for å tenke på den perfekte oppkjøringen burde vi alle rette oppmerksomheten mot hva som er gode nok forberedelser for at vi kan prestere best mulig ut fra våre unike forutsetninger.

For meg er en forutsetning at trening er langt fra det viktigste jeg fyller livet mitt med. Jeg er ingen toppidrettsutøver. Jeg er heller ikke typen til å ofre alt jeg syns er gøy for å jakte på en kjempetid på maraton. Men under 3.30 kan jeg klare, også uten at forberedelsene har vært optimale.

 

Hvorfor løper jeg?
Det er to grunner til at jeg løper. Løpetrening gjør meg glad, og jeg liker å ha et mål å jobbe mot. Jeg blir begeistret av å fordype meg i treningsprogrammet, lese om løpsstrategier og jobbe med et fornuftig kosthold. Jeg får økt tro på meg selv av å kjenne formen bli bedre, og jeg blir stolt når jeg stopper i tide ved antydninger til skader.

Selv om jeg i de siste månedene har lagt opp mye av min tid rundt løpetreningen, syns jeg ikke at jeg har ofret noe på andre områder i livet. Det er tross alt bare en maraton, og ikke en ironman, jeg skal gjennom.

Nøkkelen til treningsglede
Ved å innse sine egne begrensninger finner man nøkkelen til treningsgleden. Begrensningene det er snakk om trenger ikke være fysiske. Det handler om å innse realitetene i sin egen livssituasjon. Hva setter man pris på, og hva kan man ofre?

Mange går løs på nye aktiviteter med tilnærmingen til en toppidrettsutøver – til utøvere som har idretten som levebrød. Det sier seg selv at det ikke er måten å gjøre det på når man har en jobb man skal passe på.

Jeg har en jobb, jeg har også lyst til å spise og drikke akkurat det jeg vil, også vil jeg være sent oppe og våkne med hodepine fra dagen før innimellom.

Tar man utgangspunkt i en realistisk idé om egne begrensninger, framfor en offensiv drøm om å trene som en toppidrettsutøver, så tror jeg mange vil finne større glede i både trening og konkurranser.

Jeg tror også det blir lettere å kjenne seg stolt av egne prestasjoner når man setter de inn i noen gode, realistiske rammer som tar høyde for egne begrensninger.

Jeg har funnet nivået som er godt nok for meg. Neste søndag får jeg svar på om det er godt nok til en tid under 3.30.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *