1 dag: Så er race day endelig ved å være her!

ootd

Der sitter jeg, da. Foran en sånn røff, urban vegg som skriker etter å bli brukt som bakgrunn i et bilde hvor jeg prøver å se både forventningsfull og reflektert ut. Og den kassen jeg sitter på, den sto foran veggen og hvisket innstendig at jeg skulle komme og sette meg ned. Så da gjorde jeg det. Jeg satt meg ned og tenkte på de siste 99 dagene, og den viktigste dagen av dem alle: nr. 100.

Egentlig skulle København maraton gå uten meg i år. Jeg hadde andre planer. Men da de ikke ble noe av var det bare å melde seg på. Det er 99 dager siden.

Bak meg lå et drøyt år med til tider store problemer med min høyre akilles. Jeg var nettopp kommet i gang med løpingen igjen, og planen var at jeg skulle øke stille og rolig, uke for uke. Dessverre er ikke det helt forenlig med et 100 dagers treningsprogram som helst skal ende i en maratontid under 3 timer og 30 minutter.

Jeg er en idiot
Jeg vet godt at det var en dårlig avgjørelse å kaste meg på et treningsprogram med minst 30 km. løp i uka. Men når jeg først er påmeldt klarer jeg ikke å la være. Det er ikke et alternativ å ta det stille og rolig. Hvis jeg ikke kan løpe for personlig rekord så er det ikke noe poeng å løpe i det hele tatt.

I motsetning til tidligere har jeg forsøkt å lytte til kroppens signaler denne gangen. Jeg økte treningsmengden altfor fort, men var også rask med å tilpasse programmet hvis jeg kjente noen slitasje. I tillegg var jeg noen timer hos en fysioterapeut for å få råd om skadeforebygging. Jeg har også trent mer styrke enn i tidligere løpeperioder. Selv om alt sikkert har vært fornuftig har det ikke holdt meg skadefri, dessverre.

For jeg er jo en idiot som løper altfor mye, altfor fort.

Skader
Jeg har hatt to avbrekk. 10 dager med slitasje i den høyre akillessenen, og tett på to uker nå til sist etter at jeg fikk smerter i venstre akilles. I motsetning til i fjor har jeg holdt opp med å løpe så fort jeg har merket noe.

Derfor har periodene uten løp vært korte, og jeg har hele veien fått trent alternativt i stedet. Min eneste bekymring nå er om beina kan tåle over tre timer i forholdsvis høyt tempo.

Det vil vise seg.

To underlige alkoholfrie uker
Som et siste ledd i forberedelsene, og fordi jeg ikke har prøvd det før, har jeg gått de siste to ukene uten alkohol. Jeg merker ingen forskjell på form eller overskudd, men jeg har blitt veldig oppmerksom på hvor mange situasjoner det er naturlig å ta seg en øl i. Og hvor lite fristende, og til tider fraværende, de alkoholfrie alternativene er.

Bursdag på en torsdag med fotball på pub:
På Langebro ølbar var de utsolgt for den eneste alkoholfrie ølen de har. Da var brus det gjenværende alternativet. Det hadde jeg ikke lyst på, så jeg fikk slå meg til ro med dansk fotball.

Det var ikke noe problem å være han som ikke drakk i denne settingen. Når man er sammen med gode venner og forklarer at man har en maraton om kort tid så blir man møtt med både respekt og forståelse.

Fredagsbar med jobb etterfulgt av firmasommerfest med venner:
Når man jobber i Danmark er det ikke uvanlig at man får en øl på fredag kl. 15. Hvis man ikke vil ha noe alkoholholdig så kan alternativene være begrenset. Jeg ville gjerne være med på fredagsbaren så i lunsjen gikk jeg i butikken og kjøpte noen alkoholfrie øl, for det er nemlig ikke på den faste bestillingslista til kontoret. Det syns jeg kanskje det burde være.

Uansett. Timene i solen sammen med kollegene gikk fint. Det ble selvfølgelig snakket litt om denne alkoholfrie ølen, men alle forsto godt at jeg dropper alkohol så tett på løpet.

Etter fredagsbar på jobb dro jeg videre og møtte noen venner. Vi skulle til en firma-sommerfest hvor det lå an til å bli gitt bra gass. Først var det innom butikken for å kjøpe noe å drikke til middag. De hadde én type alkoholfri øl, og den var ikke kald.

Supply and demand. Jeg skjønner det. Men så fort man ikke tilhører flertallet så ser verden litt annerledes ut.

Men når settingen så er en sommerfest med sikkert 1000 deltagere så forventer jeg i hvert fall et par alkoholfrie alternativer. På festen var det i hvert fall rikelig med barer. Det var ølbar, cocktailbar og en egen Jack Daniels-bar.

Jeg spurte i ølbaren om de hadde noe alkoholfritt øl. Hun så rart på meg og svarte at det eneste de hadde var vann. Så ble det vann.

Jeg fikk tak i et glass med en sitronskive som jeg helte vannet mitt oppi hele kvelden. Jeg ville ikke se ut som han kompisen som har fått litt for mye litt for tidlig, og blitt kommandert over på vann av vennene sine.

Utover begrenset tilbud gikk det helt fint å være på festen uten å drikke. Når man er sammen med folk man kjenner godt, og man uansett ikke skal gjøre kvelden til en kjempefest, så går det helt fint å være alkoholfri i selskap med folk som drikker.

17. mai:
Jeg jobbet 17. mai. Det er første gang jeg gjør det. Feiringen i år ble begrenset til en middag med venner. Ferskenbrus på champagneflaske er ikke det helt store…

Jeg har mange ganger sagt at jeg elsker 17. mai. I år oppdaget jeg hvorfor: Det er gleden forbundet med å starte dagen med bobler, flyte på en jevn rus gjennom dagen, og være omgitt av mennesker som er glade.

Gleden over 17. mai er altså tett forbundet med alkoholen. Det har jeg ikke tenkt på før, og det er litt skremmende.

Firmafest med amerikansk tema:
Så i går skulle den virkelig fyres av på jobben. Fredagsbar med amerikansk tema. Jeg hadde selv forespurt innkjøp av alkoholfritt øl, og fikk stadige bekreftelser fra arrangørene at det var i orden. Jeg tipper jeg fikk kjenne litt på den samme underlige oppmerksomheten som vegetarianere får for sitt valg.

Firmafest… Det er en annen setting enn fest med nære venner. Det ble også drukket en hel del. Jeg holdt ut til 21.30, men da begynte det å bli vanskelig å finne spor av fornuft i de rundt meg.

Jeg sitter igjen med to slutninger:
Det er best å være alkoholfri sammen med folk man kjenner godt, og som man er trygg på. Dette går begge veier. Det blir mer avslappet enn når man er han ene som ikke drikker rundt mennesker man ikke kjenner så godt.

Det er uproblematisk å være alkoholfri sammen med folk som drikker frem til et visst punkt. Plutselig merker man det bare. At nå går det ikke mer. Og det er fint nok. I går var det kl. 21.30 og det passet bra.

Race day og jeg har planen klar
Det er lenge siden jeg bestemte meg for å gå mer offensivt ut denne gangen, enn hva jeg gjorde i Berlin for tre år siden. Offensiv fart, offensivt hode, men også offensiv annonsering til omverdenen at jeg løper for en tid under 3 timer og 30 minutter.

Jeg vil unngå å se på kilometertider tidlig i løpet. I stedet vil jeg følge med på pulsen, og hvis den ligger mellom 165 og 170 så burde jeg holde riktig fart.

Selv om København er flatt, er det noen variasjoner som kan påvirke enkelte kilometertider. Det er også en grunn til at jeg tror det er lurt å følge med på pulsen.

Oppvarmingen blir også viktig i morgen. Når startskuddet går skal jeg rett opp i 4.50-fart. Hvis mine skjøre akillessener skal tåle det er det viktig at de er varme først. Starten er kl. 09.30 og jeg vil nok være der 45 minutter før start.

Det kommer til å bli tøft underveis. Det vet jeg. Da er det tre ting som gjelder.

1. Shut up legs!
2. Et ben foran det andre. Gjenta.
3. Fokuser på den neste kilometeren. Ta en av gangen.

Følg meg underveis
Last ned appen – Copenhagen marathon. Jeg har startnummer 4560 og kommer til å være i mål innen kl. 13.

4 dager: Holder motoren i gang

portrett ved søerne

Mars, da bildet over ble tatt, var en god treningsmåned. Jeg løp 244 kilometer og var nesten uten plager. Nå er det ti dager siden sist jeg løp og fire dager igjen til København maraton. Jeg aner ikke hvordan kroppen vil fungere på søndag. Kroppen har jeg holdt i gang på andre måter enn med løpesko på beina.
Fortsett å lese «4 dager: Holder motoren i gang»