2016 sett gjennom Snapchat

33 år. Hvervenbukta. Tatt av min mor.
33 år. Hvervenbukta. Tatt av min mor.

I starten av året ble jeg omsider superbegeistret for Snapchat. Jeg tenkte at Story kunne være en god måte å samle små glimt fra livet. Gjennom året har jeg lagret alt jeg har lagt på Story, så jeg fikk noe å se tilbake på. Nå har jeg noe å se tilbake på.

Hva er Snapchat?
For det kan jo hende mamma leser det her: Snapchat er en app som lar deg dele bilder og videoer med venner. Det man laster opp på Story er synlig i 24 timer. Etter det kan man ikke se det lenger. Det var den korte forklaringen.

Et år i revy
I albumet det er lenket til under ligger det over 1000 opplastninger. Mye av det er fryktelig kjedelig og uinteressant for de fleste andre enn meg. Men jeg synes på et eller annet vis at albumet gir et godt og litt annerledes bilde av året som har gått. Det er vanskelig å gi et sannferdig bilde, men her er et slags filtrert utvalg av livet. Filtrert i den forstand at alt jeg legger på Story jo er for et publikum. Et veldig lite publikum, men allikevel et publikum.

Når jeg ser tilbake på alt det trivielle, underlige og kjedelige så tenker jeg «stakkars publikum». Men innimellom tror jeg at jeg har vært både underholdende og interessant. I hvert fall for de som kjenner meg. En av Snapchats største verdier er også nærheten jeg får til mange jeg ikke har kontakt med på samme måte som før jeg flyttet til København.

Det er så lett å glemme
Hvis jeg ikke hadde alle disse bildene og videoene ville mye av 2016 gått i glemmeboka. Mange gode minner ville vært glemt, og kanskje jeg ville sett tilbake på et år som jeg synes var helt gjennomsnittlig. Men nå ser jeg i stedet tilbake på et år hvor hverdagene ofte er vel så gode som feriene, og som alle de andre dagene som er litt utenom det vanlige. Og det er jeg glad for. Så her er 2016 sett gjennom Snapchat. Det er til og med en snap med George Michael inni der et sted.

Den korte oppsummeringen
Det er fryktelig mange bilder og videoer, så her er en kort liste av de tingene som gledet meg når jeg nå ser på året i bakspeilet:

– Videosnuttene fra danskundervisningen
– Hverdagene på jobb med fantastiske kolleger og venner
– 2x skiferie
– Et år så preget av Skam at jeg nesten skammer meg
– 100 dagers oppladning til maraton i København
– Nok en gang se Budapest med nye øyne
– 2x Kusama-utstilling
– En firmafest hvor vi manglet kvinnelig servitør…
– Alle menneskene jeg ikke kjente i 2015
– Alle de jeg har kjent en evighet
– København ❤️
– Roskilde
– OL i Rio
– Laaaang ferie i Thailand
– København ❤️ (ja, jeg vet jeg sier det for 2. gang)
– Oslo er heller ikke så verst
– Alt som jeg synes ga mening da jeg delte det, men som jeg nå ikke forstår i det hele tatt

Takk for i år, da.
@foando

Et OL-sminket Rio de Janeiro

Waterfront in Rio de Janeiro

I slutten av juli vant jeg en tur til OL i Rio de Janeiro med Panasonic. Alt som skulle til var å poste mitt blide tryne på Instagram. For to uker siden dro Jostein og jeg avgårde: 40 timer reise, 3 netter i Rio de Janeiro, to OL-konkurranser – som en underlig drøm, så ferdig.

Sommer-OL er gigantisk og antallet involverte aktører er vanskelig å forestille seg. Panasonic har sponset OL i 30 år, og vi ble tatt godt vare på fra flere uker før vi reiste.

Stolte partnere overalt
Vi fløy med Air France fra Paris, og de kunne stolt fortelle oss om at de frakter franske utøvere og utstyr til Rio. De serverte selvfølgelig Coca-Cola, som også har et langvarig OL-partnerskap. OL-ånden uttrykt gjennom kommersielle partnerskap fulgte oss hele veien.

copacabana rio de janeiro
Copacabana og triatlon-stadion sett fra hotellbassenget.

Da vi kom frem til Rio fikk vi utdelt et pre-paid VISA-kort vi kunne bruke når Panasonic ikke betalte for oss. På OL-arenaene var VISA og kontanter det eneste som ble akseptert når vi kjøpte vår Skol-øl servert i noen gule OL-kopper med smak av plast.

Det er selvfølgelig ingen overraskelse at OL-partnerne er synlige overalt – også lenge før man kommer til Rio. Men det står i en sterk kontrast til det Rio de Janeiro som skulte seg bak all OL-sminken.

Favela
Utsikt fra hotellet mot favelaen.

Alltid på OL-sporet
Ikke at vi fikk sett stort til Rio bak OL-sminken. Vi ble hentet på flyplassen og kjørt i egne OL-kjørefelt til hotellet på Copacabana. Bussen stoppet rett utenfor døren og all innsjekking var håndtert. Om halsen fikk vi akkreditering til hotellet og beskjed om å møte tilbake for sightseeing en time senere.

Neste stopp var Kristusstatuen. Dit dro vi sammen med hva som føltes som 100 000 andre reisende i OL-boblen. På toget opp til fjellet hadde vi med oss en væpnet vakt. Jeg føler meg snarere utrygg enn trygg når det er menn med våpen i nærheten. Men det er kanskje bare meg.

Om ettermiddagen fikk vi et par timer hvor vi fikk gå fritt. Rio er en gigantisk by, så vi kom ikke lenger enn Copacabana og Ipanema. Begge områdene var pakket godt inn i OL-sminken. Flotte strender, men rett bak ligger hotellene og øvrige bygninger tett i tett. Det er ikke spesielt vakkert.

Magiske OL-opplevelser

Maracana
Maracana

På onsdag og torsdag ble vi kjørt til øvelsene vi skulle se. Brasil-Honduras i semifinalen av fotballturneringen. 80 000 mennesker på Maracana. Og etter 14 sekunder scorer Neymar det første av det som ender med 6 Brasil-mål denne glovarme ettermiddagen. En fantastisk opplevelse.

Torsdag på friidrettsstadion var også bra. Det var ikke de beste øvelsene på programmet, men vi fikk sett finalen på 400 meter hekk for menn. Vi så også kvalifisering til mennenes og kvinnenes 4*100 meter stafett. Det går så fort at det nesten ikke er til å tro.

Til begge arrangementene ble kjørt til egne innganger. Det var ikke snakk om at vi skulle gå sammen med de som ikke fikk VIP-behandling. Og hvis man først skal til OL må jeg si at jeg tror VIP-løsningen er den eneste å gå for. Hvis ikke tror jeg det blir mye logistikk og køståing.

Ufritt, men likevel fett
Det var litt av en opplevelse med tre dager i Rio. Vanligvis legger man noen planer selv når man skal på ferie. Kanskje gleder man seg til noe man vil gjøre, eller kanskje har man brukt mye tid på å finne det perfekte overnattingsstedet. Sånn er det ikke når turen er planlagt fra ende til annen.

Det var som å være i en drøm. Jeg lukket øynene på mandag ettermiddag, og lørdag kveld åpnet jeg dem igjen. I mellomtiden hadde jeg visstnok reist til Brasil og tilbake for å oppleve OL.

Men først og fremst var det fett! Det var jo vanvittig å få alt ordnet, betalt og servert på sølvfat i noen dager. Jeg kan ikke nekte for det. Men det er også noe ufritt over å følge en stram timeplan og få stadige påminnelser om hvor farlig Rio er. Rio under OL var helt sikkert spesielt på mange flere måter enn hva vi fikk med oss.

Vi var ikke i Brasil
Vi var ikke i Brasil. Vi var ikke i Rio de Janeiro. Vi var i en by som var sminket med et tykt lag OL-sminke. En by hvor vi, de privilegerte, hadde våre egne veier, guider, sikkerhetsvakter, innganger og utmerkede plasser. Det eneste vi skulle gjøre var å møte opp ved bussen til riktig tidspunkt.

Brasils problemer er nok større enn hva et tykt lag OL-sminke kan dekke over. Og kanskje er OL på vei til å utslette seg selv, for spesielt lønnsomt er det som oftest ikke for arrangørene.

Aldri for gammel for Roskilde

Mø Roskilde festival 2016
Mø på Orange scene.

I 2006 – forrige gang jeg var på Roskilde-festivalen – tenkte jeg at nå er jeg for gammel for det her. Nå, 10 år senere, skjønner jeg at jeg aldri blir for gammel for Roskilde. Campinglivet er like forferdelig, menneskene like glade og konsertene like gode. For en fest det var.  Fortsett å lese «Aldri for gammel for Roskilde»

500 før frokost: Strøm

Det er den første setningen som er den vanskeligste. Jeg våknet for ikke så lenge siden, og har ligget og tenkt på et eventuelt tema til 500 før frokost. Problemet er bare at så fort jeg begynner å tenke, så får jeg ikke skrevet noe som helst. Det er nødt til å flyte av seg selv hvis det skal bli til noe. Fortsett å lese «500 før frokost: Strøm»

Hvordan bruke penger du har råd til å tape?

moonwalk

Jeg har penger jeg ikke umiddelbart har bruk for. I fjor ville jeg finne ut hvordan pengene kan brukes på en måte som er til glede for både meg og andre. Det var da jeg kom over Moonwalk og Moonwalk Tomorrow.

Hva skal Norge leve av når olje- og gasseventyret tar slutt? Det går vel knapt en uke uten et foredrag, seminar eller lignende, hvor temaet er Norge etter oljen. Moonwalk Tomorrow forsøker å finne løsningen:

Moonwalk Tomorrow is the world’s first crowdfunded, crowdsourced and shared ownership innovation program. It’s goal is to create the industries of tomorrow built on Norway’s unfair advantages as an oil & gas nation.

Men hvordan fungerer Moonwalk Tomorrow?
Bak månevandringen står selskapet Moonwalk. Selskapet har utviklet et innovasjonssystem som er kjernen i de innovasjonsprogrammene som gjennomføres ved hjelp av folkefinasiering og delt eierskap. I Moonwalk Tomorrow er også NTNU med som partner.

Når pengene og kandidatene er på plass starter månevandringen som består av fire 100-dagers semestre. Moonwalk Tomorrow står nå foran et nytt semester og er midt i finansieringen av fem oppstartsbedrifter som alle har bevist at de har et potensial til å skape Norges neste industrieventyr. Jeg har investert, og det kan du gjøre også. Hvor mye penger som kommer inn avgjør hvor mange selskaper som får penger til neste semester.

Ok, nok lenker og oppfordringer om at du skal kikke nærmere på Moonwalk.

Derfor investerer jeg i Moonwalk Tomorrow
I forrige runde investerte jeg 50 000 i Moonwalk Tomorrow. Og jeg har forpliktet meg til samme beløp i denne runden. Realistisk sett er det penger jeg neppe får noe økonomisk utbytte fra. Så hva er da poenget?

1. Det er bedre at pengene brukes av og på noen med ambisjoner, ønsker og visjoner enn at de står på min bankkonto og blir til ennå eldre penger

Penger er en god forsikring, og det vil aldri falle meg inn å blakke meg på et prosjekt som dette. Men penger jeg har råd til å tape har det bedre i hendene på noen som vil skape morgendagens industrier enn på min bankkonto.

Jeg jobber selv i en oppstartsbedrift og beundrer drivkraften og lidenskapen hos de som tør starte en bedrift som de tror kan forandre morgendagen. Det er imponerende og fortjener all den støtte jeg har råd til å gi.

2. Moonwalk Tomorrow skaper arbeidsplasser

Uansett hva utfallet blir for de fem bedriftene som er del av Moonwalk Tomorrow, så skapes det arbeidsplasser. Så langt er det skapt 5 selskaper og 15 arbeidsplasser. Og de menneskene som jobber med dette sitter ikke tilbakelent i kontorstolen og går hjem kl. 16. De legger ned et langt større arbeid enn man skulle tro var mulig for så lite penger det hele drives for.

Jeg tør ikke tenke på hva en tilsvarende innovasjonsprosess ville kostet i et stort og etablert selskap. Det ville vært langt fra så billig og strømlinjeformet som Moonwalk Tomorrow. Sånn sett får man mye for pengene.

3. Jeg er tett på menneskene, selskapene og utviklingen

Kanskje det mest spennende med Moonwalk er hvor tett jeg kommer på menneskene og selskapene. Det er knapt nok andre investeringsformer hvor jeg er så tett på utviklingen, ser virksomhetskritiske prosesser utfolde seg, og får ta del i det enorme engasjementet selskapenes medarbeidere utviser.

Det holdes jevnlige arrangementer for investorene. Jeg har deltatt på to av dem med ca. en måneds mellomrom. Det var virkelig imponerende å se hvor mye som hadde skjedd på en måned.

Bare gjør det! Bruk noen penger du har råd til å tape
Moonwalk Tomorrow trenger flere penger og investorer. Jeg har ingen gode forretningsmessige argumenter for å investere i porteføljen, selv om det sikkert er noen. Men jeg tror det er mange der ute som meg. Mange med litt penger til overs, og et ønske om å bidra til utviklingen av morgendagens industrier og arbeidsplasser.

Om Moonwalk Tomorrow er den beste måten å gjøre det på vet jeg ikke. Men det er veldig spennende, lærerikt og gøy. Jeg hadde gitt det et forsøk hvis jeg var deg.

Også en liten disclaimer til slutt: Jeg har forklart Moonwalk og Moonwalk Tomorrow etter beste evne, men det kan godt hende jeg har misforstått noe og skrevet noe som er feil. Sorry.

DUCKS IN A ROW – a commuter backpack for cyclists

ducksinarowmountedBack in December I backed DUCKS IN A ROW on Kickstarter, and on Saturday the backpack finally arrived. They call it the perfect cycling commuter backpack. I’ve used it for a few days now, and here are my first impressions.

The backpack is fitted with a handle bar connection and will fit on most bikes where the clearing between the handle bar and the front wheel is at least 27 centimeters. I guess a bike basket would be just as useful, but when looks matter, a bike basket is out of the question. At least for my commuter bike.

Arrived just in time
I was packing another backpack when the doorbell rang and the delivery guy handed over the DUCKS IN A ROW backpack. I had almost forgot about it. Perfect timing, as temperatures were in the high 20s and I was in for a hot ride to the beach.

Attaching the backpack to the handle bar
Of course it takes more time than throwing a back pack in a bike basket to get the backpack attached. But in around 30 seconds it was firmly fixed to the bike. The seams around the handle bar connection are strong, and I didn’t see any weak points on my first inspection. I guess time will show if it holds up.

With the backpack floating just above the front wheel I was ready to go.

Steady ride
The backpack stayed in place and the straps didn’t loosen at all. Going over bumps and cobble stone I was a bit worried about the stress it would put on the connectors, but that hasn’t been a problem at all.

ducksinarow3

Travel in style
With a front panel in leather and high quality materials throughout, the backpack looks stylish with an edge. I really like the straps that look to be inspired by climbing ropes.

There’s a padded pocket for a laptop on the inside. In addition there’s enough room for a blanket, a towel and a bottle of water. It offers plenty of room for the daily commute, but for a day at the beach I could naturally use a bit more.

In Copenhagen, the airport is just a short bike ride from the city center. I can easily see myself going on an overnight business trip carrying only this backpack.

ducksinarow2

What about the weather?
The backpack comes with a rain cover, and I suspect it’ll be covered in dirt after a ride in wet weather. These days though, with sunny and warm weather in Copenhagen, that’s not at all an issue. The backpack did collect a bit of dust at the bottom, but that was easily brushed off.

Will it last?
That’s the big question, and one that is hard to answer. My first impressions of the backpack are good. But I guess the key is if the bike connectors will stand the test of time.

Also, it’s worth noting that cycling in Copenhagen is almost always on nice and even surfaces. I would imagine that using this in Oslo, where roads are more uneven, will put more stress on the connectors.

My first impressions are good though, and so far the backpack has served it’s purpose. I’ve cycled with a backpack on my back for the past year, and with the warm weather I am really happy to be riding with my back free. No sweat, it’s fantastic.

Then again, I’d achieve just that with a bike basket. But it’s not as stylish as the DUCKS IN A ROW backpack.

Ingenting å løpe for, men jeg gjør det likevel

SkoDet har gått to uker siden København maraton og jeg har fortsatt ikke lagt løpeskoene på hylla. Hva er det som feiler meg? Jeg har nådd mitt mål, og jeg har ikke slått opp noen av skadene i denne skjøre kroppen min. Kanskje er det noen nye mål som er på vei til å finne sin form.

Allerede dagen etter København maraton begynte jeg å tenke på hva jeg skulle finne på nå. Og tankene var knyttet spesielt til løping, men også til trening generelt. Jeg forventet at det kom til å gå mer tid før jeg ble sulten igjen. Men jakten på nye mål er allerede i gang. Jeg har ikke bestemt meg ennå, men dette er forslagene så langt:

– 5 kilometer under 20 minutter
– 10 kilometer under 40 minutter
– halvmaraton under 1.30
– maraton under 3 timer
– mestre perfekte pistol squats
– mestre kipping muscle ups

Disse forslagene, og kanskje andre, skal få modne en stund til før jeg bestemmer meg. Tanken bak listen over er at målene stiller krav til styrke, kondisjon og bevegelighet for hele kroppen.

Siste ukers løping
Jeg er virkelig glad for at jeg allerede er i gang med løpingen igjen. Ingen tegn til skadene, og kroppen har tålt løpet for to uker siden svært godt. Nå kan jeg bruke tid på å bygge kilometere opp stille og rolig. Nå kan jeg være smart i stedet for å løpe som en idiot.

Den første uken etter maraton løp jeg en tur og ca. 10 km. Denne uka ble det tre turer og 26 kilometer. På dagens 12 km. var kroppen helt seg selv og jeg fikk klemt inn en kilometer i 4.15-fart. Det er for øvrig farten man skal holde for å løpe maraton på 3 timer. Det er langt frem dit.

Fremover
I første omgang vil jeg løpe tre ganger i uka. En rolig langtur på minimum 90 minutter, en intervalløkt og en timeslang tur som jeg kommer til å variere. Når jeg så bestemmer meg for de neste målene vil jeg legge opp en ny plan for treningen.

Aldri på bekostning av livet
Jeg har en regel. De målene jeg setter meg skal ikke gå på bekostning av alt annet jeg syns er gøy. Jeg skal kunne nå målene uten å ofre noe annet som gir meg glede. Det skal aldri føles som om jeg ofrer noe for å nå mine treningsmål. Så viktig er det heller ikke.

Klart jeg kan fortelle om løpet!

fortellommaraton

Dagen etter København maraton ville Vegard at jeg skulle fortelle mer om løpet. Etter en rekke gratulasjoner og hyggelige tilbakemeldinger var det forespørselen over som fikk meg til å reflektere over hvordan jeg opplevde årets København maraton.

Jeg nådde målet mitt og løp under 3:30. Det har jeg jobbet mot siden slutten av januar, og det var ekstremt tilfredsstillende å klare det. Nå har det gått over en uke og jeg har tatt en ny titt på hva jeg svarte Vegard. Svaret mitt står seg godt, men her kommer en oppdatert og redigert utgave:

Og der sier du noe… For hvorfor ikke bare gå? Det er jo fullstendig meningsløst å løpe en maraton. Det er vondt underveis. Det er ikke til å komme utenom. Jeg vet det blir vondt etter 25-30 kilometer. Så hvorfor stopper jeg ikke bare?

Jeg vet ikke helt hva det er med løping som gjør at jeg fortsetter. Tidlig i januar startet jeg en forsiktig opptrening etter fjorårets skader. Noen uker senere var jeg påmeldt og løp altfor mange kilometer i uka. 100 dager etter det sto jeg på startstreken og skulle teste meg mot målsetningen min. Irrasjonelt, men tiltrekkende. Meningsløst, men givende.

Og noen meter gikk jeg. Når jeg spiste en banan, eller drakk noe vann. Men går jeg for lenge så kommer jeg ikke i gang igjen.
Også er det dette målet, da. Et eller annet som forteller meg at nederlag ikke er et alternativ, at jeg har flere krefter enn jeg tror, at det ikke er et alternativ å gi opp.

Jeg har aldri trodd at jeg var spesielt målbevisst. I mange år var jeg aktiv orienteringsløpet og deltok i en hel masse konkurranser. Jeg kan ikke huske at jeg jobbet bevisst med mål for å oppnå resultater. Jeg syns det jeg holdt på med var gøy og visste godt hva som var de viktige konkurransene. Men spesielt målbevisst var jeg aldri.

Det har jeg blitt nå. Og det er gøy med mål. Ikke bare er det gøy, for meg blir det også lettere å gjennomføre treningen. Målet har vært i selskap med et treningsprogram som jeg har fulgt slavisk med mindre skader har hindret meg. Uten et mål og et program ville jeg aldri løpt under 3.30. I tillegg fikk jeg lagt litt ekstra press på meg selv før starten.

Spesielt når jeg har hausset det hele rimelig godt opp ved å komme ut av skapet som blogger i forkant.

Fantastisk støtte underveis
En fordel med å gå høyt ut på banen med hva jeg syns var et offensivt tidsmål er at mange gjerne ville heie meg frem og bidra til at jeg nådde målet mitt. Det ble også helt avgjørende for at jeg klarte å holde motivasjonen oppe underveis.

Det er fascinerende hvor stor innvirkning det har å se noen kjente fjes langs løypa som ropte av full hals i det jeg passerte. Jeg sliter med å forstå at folk gidder å stille opp sånn for meg. Det er rørende. Og grunnen til at det er så rørende tar oss tilbake til utgangspunktet: Det er jo fullstendig meningsløst å løpe en maraton.

Men jeg gjør det jo allikevel:

Når jeg i tillegg hadde støtte langs løypa, og jeg lå godt an etter 25-30, så lysner det plutselig. Kroppen er ved å være ferdig, men de snikende negative tankene, frykten og håpløsheten slipper taket. Jeg skjønner at det kommer til å gå, selv om det gjør vondt, selv om det ville være digg å gi opp, selv om mitt maratonmål ikke betyr en dritt i det store bildet. Men i den neste timen betyr det alt. I den neste timen skal jeg holde det i gang, være konsentrert og rette blikket mot målet. I den neste timen er det ikke et alternativ å gå. Da har jeg tapt.

Jeg holdt det gående, uten å gå. Jeg gjennomførte er perfekt maraton og er virkelig stolt av min egen prestasjon: 3.26.55. Men det går fort over, og nå er jeg på jakt etter nye mål. Jeg har noen i tankene, men har ikke bestemt meg ennå.

I mellomtiden er det i hvert fall fryktelig kjedelig å stikke ut på en løpetur. For uten et mål er det virkelig meningsløst å løpe. Så gøy er det heller ikke.

Eller… Det er egentlig ikke sant. Det er gøy å løpe, men det blir en ennå bedre opplevelse av å ha et mål å jobbe mot.